Noen filmer får oppfølgere kun for å melke en populær merkevare. Zootropolis 2 havner heldigvis ikke i den kategorien. Her har skaperne faktisk hatt noe nytt å fortelle – og det merkes.
Handlingen tar til nesten umiddelbart etter slutten på originalfilmen. Teknologien står fortsatt på iPhone 3GS-nivå, og Judy og Nick har ennå ikke funnet sin felles rytme. Selv med totalt ulike verdensbilder gjør de sitt beste for å bevise at de virkelig betyr noe for byen de beskytter. Det blir imidlertid raskt klart at Zootropolis står overfor et nytt problem: en slange har dukket opp i byen, og lokalsamfunnet er alt annet enn begeistret.
Denne nye trusselen leder duoen inn i en større konspirasjon som nøster seg tilbake til Zootropoliss egen opprinnelse. Selve mysteriet er ikke like sterkt som i første film, men premisset åpner for mer komplekse og modige temaer enn tidligere. Der originalen tok for seg sosial likhet og fordommer, retter oppfølgeren blikket mot fremmedfrykt og rasisme. Reptilene står utenfor fellesskapet og får aldri fullt fotfeste i byen – et interessant konfliktpunkt, selv om filmen kunne utforsket det enda dypere.
Der filmen virkelig skinner, er i utviklingen av forholdet mellom Judy og Nick. Skaperne vet godt hva fansen spekulerer i, og leker elegant med dynamikken deres. De små øyeblikkene av varme, usikkerhet og subtil gnist mellom dem er fanget med presisjon og humor. Samspillet deres er rett og slett selve motoren i historien, og de fremstår fortsatt som en av de mest underholdende politiduoene på film.
Zootropolis 2 har imidlertid én tydelig svakhet: tempoet. Oppfølgeren er like lang som originalen, men pakket med flere hendelser, flere steder og flere nye karakterer. Det er sjelden et øyeblikk til å trekke pusten. Det hele kan oppleves som om manusforfatterne tømte idébanken sin i én film, eller som et bevisst forsøk på å holde de yngste seerne limt til skjermen. Resultatet er ikke TikTok-kaos, men det kan føles litt overveldende når rulleteksten endelig kommer.
Humoren er derimot like treffsikker som før – kanskje enda bedre. Flere av vitsene er integrert i historien på en måte som får de voksne til å smile mens barna ler av noe helt annet. Referansene til klassiske filmer og populærkultur sitter godt uten å bli påtrengende.
På produksjonssiden leverer Zootropolis 2 på øverste nivå. Animasjonen er fabelaktig, med pels som beveger seg mer naturtro enn noen gang. Michael Giacchino står bak et lydspor som virkelig løfter stemningen, og Shakira vender tilbake med en ny låt som passer perfekt inn i filmens univers.
Konklusjon
Alt i alt er Zootropolis 2 en oppfølger som gjør akkurat det en oppfølger bør: bygger videre på det som fungerte, går dypere inn i karakterene og tør å utforske nye sider av universet. Fans av originalen vil ha mye å glede seg over her – og kanskje til og med litt å bli overrasket over.
