Hazelight Studios har i over et tiår vært en pioner innen samarbeidsspill, med uforglemmelige opplevelser som Brothers: A Tale of Two Sons, A Way Out og It Takes Two. Nå er de tilbake med Split Fiction, og nok en gang setter de en ny standard for sjangeren.
Et samarbeidseventyr uten sidestykke
Split Fiction har allerede fått strålende kritikker. Med en imponerende Metacritic-score på 91 av 100 basert på 90 anmeldelser, og en solid 8,1 fra spillerne, er det tydelig at Hazelight har truffet blink – igjen.
Kritikere beskriver spillet som et av de mest oppfinnsomme samarbeidsspillene noensinne, og spillerne ser ut til å være enige. Vår gjennomspilling tok rundt 20 timer, en tid som fløy forbi i en berg-og-dal-bane av intense utfordringer, magiske øyeblikk og et snev av frustrasjon – på den gode måten.
Eksplosiv utvikling
Da den første traileren til Split Fiction ble sluppet, skapte den delte reaksjoner. Hovedkarakterene virket lite karismatiske, og den visuelle stilen fremsto som en blanding av Tron-inspirert sci-fi og klassisk fantasy – et tilsynelatende trygt, men lite spennende valg. Etter den kreative galskapen i It Takes Two og den filmatiske opplevelsen i A Way Out, virket Split Fiction i utgangspunktet som et steg tilbake.
Men forventningene skulle vise seg å bli snudd på hodet. Spillskaper Josef Fares hadde på forhånd lovet revolusjonerende mekanikker og en sjokkerende slutt – og selv om han muligens overdrev en smule, leverer Split Fiction på de fleste fronter.
Treg start, men en sterk avslutning
Spillet introduserer oss for Mio og Zoe, to unge forfatterspirer som ankommer et forlag for å signere sine første bokkontrakter. Til tross for samme mål er de to svært forskjellige: Mio skriver for penger og skaper futuristiske actionhistorier, mens Zoe drømmer om å leve i sine egne fantasiverdener.
Når et vitenskapelig eksperiment tar en uventet vending, blir de to fanget i hverandres drømmeverdener – noe som ikke faller i smak hos verken jentene selv eller forskerne bak eksperimentet.
Selv om starten av historien føles noe forutsigbar – klassisk «fiender blir venner»-dynamikk – vokser karakterene etter hvert, og vi får et dypere innblikk i deres personligheter og indre konflikter. De når kanskje ikke helt opp til A Way Out’s Leo og Vincent eller It Takes Two’s May og Cody, men mot slutten av spillet er det vanskelig å ikke heie på dem.
Et vanvittig tempo
Om historien bruker tid på å finne fotfeste, er gameplayet en helt annen historie. Fra første øyeblikk blir vi kastet inn i et actionfylt og kreativt samarbeidsspill uten dødpunkter. Det er knapt noen unødvendige sekvenser som føles som tidstrekk – i stedet byr spillet på en eksplosjon av variasjon.
Hvert kapittel presenterer en ny setting, et nytt gameplay-konsept og en ny utfordring. Et øyeblikk befinner du deg i en høyintens sci-fi-verden der presise reaksjoner avgjør alt, for så å bli kastet inn i en fantasiverden hvor du klapper drager og løser magiske gåter. Det konstante skiftet mellom settinger og mekanikker gjør Split Fiction til en uforutsigbar og engasjerende opplevelse.
Hazelight bygger videre på grunnmuren fra It Takes Two, med plattforming, dobbelthopp, dash og grappling-hooks som kjerneelementer. Men der mange spill hadde slitt med å holde variasjonen oppe, bruker Split Fiction sine mekanikker på stadig nye og kreative måter.
Magiske øyeblikk og uforglemmelige utfordringer
Noe av det mest imponerende med Split Fiction er hvordan det lar spilleren skape minneverdige øyeblikk gjennom interaktivitet, snarere enn gjennom forhåndsbestemte filmsekvenser. Du vil stadig måtte tilpasse deg nye former, kontrollere miljøet på kreative måter og møte unike bosser – alt presentert med en imponerende variasjon.
Selv når hovedområdene begynner å føles litt repetitive, redder spillets sidemissioner og minispill opplevelsen. Her får vi noen av de mest bisarre, morsomme og minneverdige scenene i spillet – ofte med en lekenhet som lar spilleren ta en pust i bakken fra hovedhistorien.
Vanskelighetsgrad og flyt
Split Fiction mestrer balansen mellom utfordring og tilgjengelighet. Spillets progresjon føles naturlig, og nær slutten vil uerfarne spillere måtte svette litt for å holde tritt. Likevel er det aldri frustrerende – dødsfall straffer deg minimalt, sjekkpunktene er smarte, og spillet tilrettelegger alltid for samarbeid.
Konklusjon – en verdig arvtaker til It Takes Two
Med Split Fiction har Hazelight nok en gang levert et samarbeidsspill i verdensklasse. Selv om historien ikke når de samme høydene som studioets tidligere titler, veies dette opp av en spillopplevelse som er så variert, underholdende og kreativ at det rett og slett ikke finnes maken.
Ja, noen av plattformsekvensene kan bli litt monotone etter hvert, men når det er sagt: hvor ellers får du følelsen av å spille 20 forskjellige spill i løpet av 15-20 timer – og likevel ha en sammenhengende og minneverdig opplevelse?
Split Fiction er uten tvil årets beste samarbeidseventyr, og en sterk kandidat til Game of the Year.
