Tormented Souls 2 er et spill som både hyller og utfordrer sjangeren det springer ut av. Estetikken minner umiddelbart om de første Resident Evil-spillene, med faste kameravinkler, tankete kontroll og puzzle-baserte områder. Men til tross for tydelige inspirasjonskilder, klarer Tormented Souls 2 å stå stødig på egne bein – ikke minst på grunn av sin bisarre atmosfære, kreative gåter og en historie som bare blir mer forstyrret jo dypere man går.
En søster i fare – og en felle i forkledning
Hovedpersonen, Carolina, havner raskt midt i et levende mareritt. Søsteren hennes lider av en mystisk tilstand hvor pupillene forsvinner og hun tegner groteske skapninger hun hevder er varsler fra fremtiden. En tilsynelatende omsorgsfull nonne, Moder Lucia, inviterer dem til en kirketilknyttet klinikk i den latinamerikanske byen Villa Esse – men den «velmenende» hjelpen viser seg raskt å være en felle.
Carolina blir adskilt fra søsteren og fanget i en bygning som virker designet for å knekke henne psykisk like mye som fysisk. Det hele utvikler seg til en klassisk survival horror-kamp der hun må løse gåter, overleve monstre og navigere klaustrofobiske korridorer der hvert rom kan være hennes siste.
Gåter, frustrasjon og tilfredsstillelse i perfekt balanse
Spillets oppgaver er varierte og ofte djevelsk smarte. Noen krever ren logikk, andre krever bruk av verktøy du allerede har, mens andre igjen er klassiske «prøv deg frem»-situasjoner. Enkelte koder kan ta pinlig lang tid å løse, mens andre fremstår mer som tradisjonelle eventyrspillgåter. Tormented Souls 2 lykkes i å variere mellom konkrete hint og ren hodebry – og det gjør seirene desto mer tilfredsstillende.
Samtidig finnes det øyeblikk hvor spillet blir unødvendig rigid. For eksempel nekter Carolina å bruke gjenstander på måter som virker opplagte, noe som kan skape unødvendig frustrasjon. Likevel er spillverdenen så detaljert og slående designet at man lærer seg å lese rommene som gåter i seg selv.
Et fast kamera og en verden du må lære deg å navigere
Faste kameravinkler er sjangerens signatur, og Tormented Souls 2 bruker det kompromissløst. Resultatet er både stemningsfullt og tidvis frustrerende, spesielt når vinkelen skjuler en fiende eller en døråpning. Kartet kan ikke merkes, så spilleren må faktisk huske hvor ting er – eller ta skjermbilder underveis. Det høres gammeldags ut, men det gir også en genuin «90-talls-survival-horror»-følelse.
To verdener, én skjebne
En av spillets mest interessante mekanikker er Carolinas evne til å reise til en alternativ dimensjon og til og med fortiden. Endringer i disse tidssonene reflekteres i nåtiden, noe som legger et ekstra lag til gåtene og gir det hele en deilig retro-sci-fi-følelse. Det er et av de tydeligste områdene hvor Tormented Souls 2 skiller seg ut fra sine forbilder.
Karakterer som lener seg inn i galskapen
Dialogen er skrevet med et tydelig nikk til Resident Evil-æraen. Figuren Miguel dukker opp i kritiske øyeblikk, nesten som en ny Barry Burton, og redder Carolina fra å bli en «Carolina Sandwich». Den mest minneverdige karakteren er likevel den gamle mannen i rullestol, som på mirakuløst – og absurd – vis klarer å klatre til utilgjengelige steder og rydde fiender som om han var en enmannshær.
Mellomsekvensene har en uhyggelig, stiv animasjonsstil som gjør karakterene like deler merkelige og skumle. Noen ganger blir det ufrivillig komisk, andre ganger ubehagelig på den gode måten.
Kamp: når mørket blir din største fiende
Carolina er ikke hjelpeløs. Hun bruker en rekke improviserte våpen – alt fra spikerbaserte «konstruksjonsvåpen» til hagle og armbrøst. Nærkamp er mulig, men lite effektivt. I mørket er hun fullstendig forsvarsløs; rom uten lys gjør henne sårbar, så spilleren må finne måter å tenne stearinlys eller gjenopprette strømmen før kamp.
Fiendene er groteske, brutale og tåler mye skade, men intelligensen deres er lav, og de setter seg ofte fast i omgivelsene. Det er både en svakhet og en slags særegen sjarm.
Hvert område har sitt unike sett med monstre – fra vanhellige nonneofre i kirken til groteske krepsdyr-lignende skapninger på fiskefabrikken. Spøkelsene er de mest plagsomme, brutale og minst tilgivende av dem alle.
Bosskamper på den gode, gamle måten
Bossene har klassisk mønsterbasert design. De kan slås med nærkampvåpen, men det er ofte raskere og mer spennende å bruke miljøet: harpuner, elektriske generatorer og alt annet rommet måtte tilby. Dette gir hver boss en unik identitet og rytme.
En atmosfære som sitter i kroppen
Spillet skinner i sin atmosfære. Den dunkle belysningen, skremmende lyddesignet og følelsen av at hvert rom gjemmer noe for deg gjør spillet genuint klaustrofobisk. Lange perioder uten fiender bygger opp en intens forventning – av den typen som gjør at selv et svakt lyddrypp kan få pulsen opp.
Monstrene er sjeldent egentlig skumle, men verden rundt dem er så ubehagelig at det nesten ikke spiller noen rolle.
Konklusjon
Tormented Souls 2 lever og dør på sin klassiske formel. Det er både styrken og svakheten: fans av gammel survival horror vil elske det kompromissløse designet, mens nye spillere kan synes det virker gammeldags. Likevel er opplevelsen både vakker, uhyggelig og overraskende dyp. Spillet føles som en tur gjennom en skrekkfornøyelsespark – full av avsky, latter, gåter og makabre overraskelser.
Villa Essa er et mareritt verdt å utforske. Dette er et spill som ikke bare prøver å hente tilbake survival horror – det feirer den.
