Warner Bros. har hatt et uvanlig sterkt år i 2025, men ingen film har fått folk til å snakke – og diskutere – som Paul Thomas Andersons «One Battle After Another». Dette er ikke bare en film. Det er en tre timer lang følelsesmessig frontlinje, en opplevelse der hjerte, hode og kamera er i konstant kamp.
Et epos i kryssilden
I sentrum står Bob Ferguson (spilt med magnetisk intensitet av Leonardo DiCaprio) – en tidligere revolusjonær soldat som forsøker å leve et stille liv med datteren sin etter å ha forlatt en konflikt som endret alt. Men som tittelen antyder, finnes det aldri fred for mennesker som har kjempet for en sak. Det som begynner som et forsøk på å bygge et nytt liv, utvikler seg raskt til en eksplosiv, moralsk og fysisk kamp mot et samfunn som nekter å lære av sine egne feil.
Den første halvtimen er et filmatisk angrep – et adrenalindrevet mareritt av kule regn, støv, blod og perfekt koordinert kamerabevegelse. Andersons samarbeid med fotograf Robert Elswit når nye høyder her: håndholdt, men kontrollert, med linser som fanger både panikken og poesien i kaoset. Hver eksplosjon føles som et slag i brystet, men det er ikke meningsløs vold – det er rytmisk, nesten musikalsk.
Krigens etterklang
Når tempoet roer seg, skjer det ikke egentlig. Anderson lar bare kameraet hvile et øyeblikk, mens karakterene fortsatt er i konstant beredskap. Selv i de roligste scenene – et middagsbord, en far som prøver å lese for datteren sin – hviler en følelse av fare i luften. Det er som om krigen har flyttet inn i dem, ikke bare rundt dem.
Dette er Anderson på sitt mest symbolske og samtidig mest menneskelige. Han bruker krigsfilmen som et speil for dagens vestlige samfunn, hvor kampene ikke lenger bare utkjempes med våpen, men med algoritmer, ideologi og utmattelse.
Et overflødighetshorn av idéer
Filmen veksler mellom tre narrative linjer: Fergusons personlige kamp for å beskytte datteren, en parallell historie om en journalist (spilt av Chase Infinity, et gjennombrudd i seg selv) som forsøker å dokumentere sannheten, og en tredje, nærmest surrealistisk sidehistorie som glir inn og ut av virkeligheten.
Alt dette kunne ha blitt rotete – men Andersons klipping (utført sammen med Leslie Jones) binder alt sammen i en rytme som føles som pusting etter løping.
Han stiller store spørsmål uten å rope dem:
Er det verdt å fortsette å kjempe når alt virker tapt?
Er kampen mot urett noen gang over?
Hva skjer med de som ikke klarer å legge fra seg våpnene – mentalt eller fysisk?
Humor i ruinene
Overraskende nok er «One Battle After Another» ikke bare tung. Det finnes øyeblikk av sort humor og ironisk letthet, levert med kirurgisk presisjon av et ensemble som forstår Andersons tonale balanse. DiCaprio leverer sin mest menneskelige rolle på lenge – mindre ikon, mer mann – mens Chase Infinitys reporterkarakter bringer både varme og sarkasme til filmens mørkeste øyeblikk.
Deres samspill, særlig i scenene hvor ideologi møter følelser, er elektrisk.
Lydsporet som kriger med deg
Musikken – komponert av Jonny Greenwood, Andersons faste våpenbror – er nesten en egen karakter. Greenwood blander strykere med forvrengte perkusjonslyder og pulserende elektroniske elementer som minner om urolige hjerterytmer. I stedet for å støtte bildene, utfordrer musikken dem. Det skaper et ubehag, en konstant uro, som holder deg skjerpet – som om du selv sitter fast i skyttergraven.
Visuell poesi med støv i lungene
Visuelt er filmen en studie i kontraster. De støvete ørkenkampene og de klaustrofobiske byscenene danner et bakteppe for karakterenes indre kamp. Anderson bruker lyset som et våpen – skarpt, nesten smertefullt i de voldelige scenene, mykt og melankolsk når håpet skimtes i det fjerne.
Kameraet nekter å gi deg avstand. Det tvinger deg til å være der – midt i støvet, midt i dilemmaet.
En uvanlig film for en urolig tid
«One Battle After Another» er ikke bare en krigsfilm. Det er et manifest, en filosofisk diskusjon om motstand og resignasjon pakket inn i filmform. Den utfordrer publikummet sitt, men den underholder samtidig uavbrutt. Andersons tre timer føles ikke lange – de føles nødvendige.
Og når rulleteksten endelig kommer, sitter du igjen med en følelse av at du ikke bare har sett en film, men overlevd den.
Konklusjon
Paul Thomas Anderson har skapt noe sjeldent: en film som både er episk og intim, vakker og brutal, politisk og personlig.
Den vil garantert splitte publikum, men den vil også stå igjen som en av de mest minneverdige filmene i 2020-tallets Hollywood.
«One Battle After Another» er rett og slett årets mest intense filmopplevelse.
