Stephen King-filmatiseringer har kommet tett de siste årene, og selv om mange av dem er solide håndverksmessig, lykkes ikke alle med å fange nerven i forfatterens samfunnskritikk. Den nye filmatiseringen av «The Running Man», regissert av Edgar Wright og med Glen Powell i hovedrollen, ankommer derfor på et tidspunkt der Kings tematikk om manipulerte medier og autoritær underholdning føles mer relevant enn noen gang.
Historien skulle ligge til rette for et bitende oppgjør med et statlig kontrollert medielandskap: et fremtidig Amerika der folket pacifiseres gjennom et dødelig gameshow, og hvor deltakerne jagers av profesjonelle drapsmenn foran millioner av seere. Midt i dette havner Ben Richards – en mann som blir mer brikke enn helt.
Hovedpersonen som aldri finner fotfestet
Filmens svakheter melder seg tidlig. Reglene for spillet forklares pedagogisk for publikum, men selve hovedpersonen blir stående igjen i bakgrunnen. Glen Powell gjør sitt beste for å grave frem Richards’ indre konflikt, men karakteren hans forblir uforståelig og nesten følelsesmessig frakoblet. Han oppfører seg distansert, handler ofte i strid med hvordan han fremstår, og filmen gir oss få holdepunkter for hvem han egentlig er – helt til den siste akten. Og da er det nesten for sent.
Denne mangelen på en tydelig hovedfigur tapper filmen for mye av engasjementet den kunne hatt. Tvetydighet kan være et grep – men her fremstår den mer som en blindflekk.
En roman som ropte – en film som hvisker
Kings roman fra 1982 er en mørk og direkte satire over et totalitært USA. Ironisk nok er historien satt til 2025 – et årstall King treffer med ubehagelig presisjon. Filmatiseringen kunne gått rett i strupen på samtidens mediedebatt, men velger i stedet å være varsommere, nesten unnvikende. Det virker som om filmskaperne er mer opptatt av ikke å tråkke noen på tærne enn å bruke materialet til å si noe skarpt.
Resultatet er en film som antyder mye, men aldri våger å formulere det tydelig.
En actionthriller uten den nødvendige driven
«The Running Man» lover i åpningsminuttene en intens overlevelsesjakt. Likevel er det overraskende lite action gjennom store deler av filmen. Richards reiser fra sted til sted, møter nye figurer, skjuler seg og flykter. Det skjer stadig ting – men likevel oppstår en merkelig mangel på fremdrift. Det føles som om historien står stille selv når karakterene er i bevegelse.
Når han først møter «jegerne», opplever man at Richards sjelden involverer seg i kampene – han løper, gjemmer seg og forsøker å slippe unna. Det gir mindre dramatikk enn man forventer av en film som opprinnelig handler om en mann som faktisk kjemper for livet på TV.
Et løft mot slutten – og et fall i målområdet
Mot slutten begynner både personlighet og følelser endelig å slippe til hos hovedpersonen, og filmen strammer inn tempoet. Man begynner å bry seg. Men så kommer slutten – tvetydig, brå og ufokusert. Den minner svakt om slutten på «28 Years Later», men uten at det fungerer. Den fremstår mer som en idé enn en konklusjon.
Wrights særpreg – hans britiske humor, rytmiske visuelle stil og karaktersterke biroller – dukker tidvis opp, men aldri sterkt nok til å definere filmen. Resultatet er en actionthriller som kunne vært laget av nesten hvem som helst.
Konklusjon: En film som er god – men aldri blir minneverdig
«The Running Man» er aldri direkte dårlig. Den er underholdende i øyeblikket, velspilt i enkelte scener, pen å se på og tematisk interessant. Men når rulleteksten er ferdig og lyset kommer på, sitter man igjen med følelsen av at filmen aldri helt leverte løftene sine.
Det er en film som konstant bygger opp forventninger om noe mer kraftfullt, mer spennende og mer samfunnskritisk – men som til slutt ender opp med å løpe i sirkel.
