Tron-serien har alltid vært et paradoks. Den har en av de mest stilige og gjenkjennelige verdenene i science fiction, men den har aldri klart å fylle den med liv.
Med Tron: Ares forsøker Disney igjen å revitalisere universet – og denne gangen tar de steget ut av den digitale verden og inn i vår egen. Resultatet er pent, høyt ambisiøst … og nesten fullstendig uten sjel.
Fra nettet til virkeligheten
I Tron: Ares følger vi Ares, et program fra den digitale Grid-verdenen som av uforklarlige grunner klarer å krysse over til den virkelige verden. Rollen spilles av Jared Leto, som – ironisk nok – passer perfekt som en kunstig intelligens som ikke helt forstår menneskelighet.
Historien utforsker hva som skjer når et selvbevisst program møter vår virkelighet. Det kunne vært et fascinerende konsept – en moderne refleksjon over AI, bevissthet og menneskets skapergalskap – men filmen klarer aldri å gjøre noe meningsfylt med ideen.
I stedet får vi en forutsigbar fortelling som følger alle sjangerens tryggeste veier, uten overraskelser, uten nerve.
Et glitrende skall med lite innhold
Manuset er filmens største svakhet. Det føles som en samling ideer fra bedre science fiction-filmer, sydd sammen uten en klar identitet.
Selv temaet kunstig intelligens og nevrale nettverk – som burde være filmens kjerne – blir behandlet mer overfladisk enn i Tron: Legacy fra 2010.
Det er nesten absurd: en film om digital selvbevissthet laget i en tid der ChatGPT, AI-kunst og etiske algoritmer dominerer samtalen – og likevel sier Tron: Ares ingenting nytt. Den glir forbi som et pent, men tomt dataprosjekt.
Lyssykler uten gnist
Ideen om å bringe de ikoniske lyssykkel-jaktene fra nettet til vår virkelighet er genial. På papiret, i hvert fall.
I praksis føles actionsekvensene trygge, rutinepregede og uten energi. Kameraet er presist, CGI-en er pen, men tempoet og kreativiteten uteblir.
Du sitter og venter på det store øyeblikket – den følelsen av fart og fare som definerte Legacy – men det kommer aldri.
Filmen prøver så hardt å være spektakulær at den glemmer å være spennende.
Visuelt vakkert, men sjelløst
Det skal sies: Ares ser fantastisk ut.
Fargepaletten, lyset og designet fanger mye av den retro-futuristiske ånden fra originalen. Alt gløder i blått, rødt og svart – men det føles samtidig uforløst, som en film som kun eksisterer for å se bra ut på en OLED-skjerm.
Estetikken fungerer, men det er alt den gjør. Atmosfæren er der, men ikke følelsen.
Det er en film som du beundrer – men aldri tror på.
Musikken redder alt – nesten
Om det er én ting Tron: Ares lykkes med, er det lydsporet.
Denne gangen er det Nine Inch Nails som står bak musikken, og resultatet er spektakulært.
Der Legacy var elektrisk og melodisk med Daft Punk, er Ares mørkere, mer industriell og pulserende.
De metalliske rytmene og de dype basslinjene bygger en forventning om at noe episk skal skje – men filmen undergraver konstant musikkens energi.
Lyden lover storm, men på skjermen regner det aldri.
Skuespill uten rom til å skinne
Når det gjelder rollefigurene, finnes det lite å ta tak i.
Karakterene er endimensjonale, skrevet som brikker i et dataprogram snarere enn som mennesker. Jared Leto gjør sitt beste – og ser faktisk passende syntetisk ut – men manuset gir ham ingenting å spille på.
De øvrige skuespillerne, inkludert noen kjente ansikter fra Legacy, forsvinner i bakgrunnsstøyen.
En film uten retning
Til slutt sitter man igjen med et spørsmål: Hva var egentlig poenget med Tron: Ares?
Filmen føles ikke som et comeback, men som et eksperiment – en prototyp for noe som aldri ble ferdig.
Selv slutten hinter merkelig nok til en mulig oppfølger, men uten å ha bygget noe som frister oss til å se mer.
Det er ikke en dårlig film – bare en uforløst en. Den er underholdende nok for to timer, men du glemmer den like raskt som et midlertidig program i minnet.
Konklusjon
Tron: Ares er et visuelt slående, men følelsesmessig tomt forsøk på å gjenopplive en kultserie som fortjente mer.
Den mangler både retning, identitet og risiko – men musikken og stemningen viser at potensialet fortsatt finnes der, et sted i koden.
