Husker du det forbanna spillet med fyren i gryta? Han med hammeren, som prøvde å klatre opp et fjell – bare for å falle, igjen og igjen, mens du vurderte å kaste tastaturet ut vinduet?
Ja, Getting Over It with Bennett Foddy.
Vel, Bennett er tilbake. Og denne gangen har han tatt med seg to likesinnede psykopater: Gabe Kuzillo og Maxi Boh – duoen bak det vanedannende APE OUT. Sammen har de laget Baby Steps, et spill som på overflaten handler om å gå, men egentlig handler om alt annet: tålmodighet, frustrasjon, og kanskje litt selvinnsikt.
Når lidelse blir en kunstform
Baby Steps er ikke en oppfølger, men det føles som en spirituell fortsettelse av Foddys filosofi:
“Hvis du lider, så spiller du riktig.”
Du styrer Nate – en arbeidsløs, eksistensielt apatisk fyr i pysjamas som plutselig befinner seg i en merkelig, pastellfarget fjellverden. Han må bokstavelig talt lære å gå igjen. Ikke løpe, ikke hoppe – gå. Hvert steg er en kamp mot fysikken, tyngdekraften og dine egne nerver.
Det føles tungt, klønete og helt jævlig – men på en underlig måte også hypnotiserende.
Et spill som får deg til å tenke (mens du banner)
Jeg prøvde først å nærme meg spillet som en seriøs journalist: analysere mekanikk, beskrive fysikkmotoren, skrive nøkternt om designfilosofi.
Men så, etter ti minutter med å falle ned samme skrent for femtende gang, gikk hele den planen til helvete.
For Baby Steps nekter å la seg “anmeldes” på tradisjonelt vis. Det er et spill som tvinger deg til å gi opp objektivitet, presse “jeg”-et ditt frem i teksten – for du kan ikke ikke føle noe her. Det er for irriterende, for absurd, for ekte.
Etter et kvarter med selvpåført smerte innså jeg: jeg hatet spillet. Og så begynte jeg å elske det.
Frustrasjon som filosofi
Jeg klatret opp et tårn av treklosser.
Jeg falt.
Jeg prøvde igjen.
Jeg falt igjen.
Og igjen.
Så begynte jeg å le. Ikke fordi det var gøy – men fordi det var så menneskelig.
Baby Steps gir deg ingen kart, ingen målmarkør, ingen «try again»-trøst. Bare stillhet, naturlyder, fisehumor og en mann som prøver å finne fotfeste i livet. Bokstavelig talt.
Etter hvert blir det nesten meditativt. Hver gang du reiser deg, tar du et “baby step” – i spillet, og kanskje litt i livet også. (Jeg vet, det høres pretensiøst ut. Men prøv selv.)
En absurd zen-opplevelse
Det er vanskelig å forklare hvorfor Baby Steps føles så tilfredsstillende når du endelig klarer å ta tre stabile skritt på rad. Eller hvorfor et mislykket hopp kan føles som et eksistensielt nederlag.
Men så, midt mellom bannskap og latter, innser du noe:
Dette er ikke et spill du “klarer”. Det er et spill du opplever.
En slags interaktiv terapi for tålmodighet, nederlag og små seire.
Jeg begynte å ignorere alt “progress”-snakk. Ingen prestasjoner, ingen “fullført 100 %”.
Jeg gikk bare. Så stoppet jeg, så gikk jeg litt til.
Og plutselig føltes det som jeg hadde spilt noe større enn et indieprosjekt om å falle på trynet.
Jeg hadde spilt en påminnelse om hvor mye vi haster gjennom spill, liv og opplevelser – uten å faktisk være der.
En latterlig vakker reise
Rent visuelt er Baby Steps en parodi på “vakkert” – som om Unreal Engine 5 har fått en hjernerystelse. De myke fargene og de merkelige karakterene gir alt et drømmeaktig preg, mens lydsporet veksler mellom zen og kaos.
Humoren? Helt bananas. Karakterene prater i nonsens, vitser om sin egen eksistens, og bryter stadig fjerde vegg.
Men midt i all absurditeten ligger det noe genuint. En varme. En menneskelighet.
Konklusjon
Jeg trodde Baby Steps bare var en “meme simulator” – et komisk plattformspill om en klumsete fyr.
Men etter noen timer innså jeg: dette er et av årets mest interessante spill.
Ikke fordi det er pent, polert eller spesielt morsomt, men fordi det tør å være ærlig.
Det river deg ned, ler av deg, og bygger deg sakte opp igjen – ett ustøtt skritt av gangen.
