Selv om flerspilleren i Battlefield 6 leverer på nesten alle fronter med eksplosive kamper, stram skytefølelse og imponerende teknisk utførelse, er historiedelen et fullstendig sammenbrudd. Det føles som om EA har laget kampanjen mest for å kunne krysse av et punkt på markedsføringslisten – ikke for å gi spillerne en opplevelse som faktisk betyr noe. Der flerspilleren skinner med taktisk dybde og filmatisk intensitet, mangler kampanjen både retning, sjel og engasjement. Den virker som et halvhjertet eksperiment satt sammen av resirkulerte ideer og gjenglemte manusbiter – et påtvunget tillegg snarere enn et gjennomtenkt eventyr. Resultatet er en historiedel som aldri klarer å fenge, og som mest av alt minner oss på hvor langt serien har beveget seg bort fra glansdagene med Bad Company og Battlefield 1.
Et globalt kaos – uten sjel
Historien foregår i 2027–2028, der det private militærselskapet Pax Armata har klart å knekke NATO og skape fullstendig anarki. Verdenskartet tegnes på nytt, baser brenner, og selv Demokratiets Citadel står for fall. Midt i dette rotet sendes Dagger-troppen ut på «høyrisikooppdrag» for å redde det som er igjen av verdensordenen.
Det kunne vært spennende – hvis noen faktisk hadde brydd seg om figurene. I stedet får vi en tilfeldig sammensatt gjeng på fem, så generisk at du glemmer navnene før neste cutscene. Ingen ledertype, ingen som spøker, ingen som tør å gjøre noe uventet. EA prøver desperat å gi oss sin egen «Ghost» fra Call of Duty, men ender opp med en blek kopi kalt Hemlock – uten sjarm, uten dybde.
En handling uten puls
Et av oppdragene handler om en egyptisk tanksjåfør som ikke engang er en del av troppen. Det føles som et manus der utviklerne først bestemte seg for å ha «et tanknivå», og så fant en tilfeldig måte å tvinge det inn på. Dialogen er like pinlig: replikkene mangler rytme og føles som utdrag fra forskjellige manusutkast. En karakter sier noe alvorlig, den andre svarer med tåpelig bravado. Ingen kjemi, ingen nerve.
Spillet prøver hardt å få deg til å bry deg om heltene, men når manuset er så hult, blir forsøkene nesten komiske. Likevel må man gi manusforfatterne litt kreditt for selvtilliten – de legger faktisk inn en cliffhanger for «neste kapittel».
En eksplosiv start – og et brått fall
Kampanjen åpner med et smell. Pax Armata angriper en fjellbase, alt eksploderer, soldater løper, skuddvekslinger runger – det er adrenalinfylt og filmatisk. I de første ti minuttene får du mer action enn i tre Call of Duty-spill til sammen. Men så faller alt sammen.
Oppdragene har potensial: storme en kystlinje, redde et tog i en t-banetunnel, beskytte en konvoi i en by full av rakettmenn. Men alt undergraves av idiotisk kunstig intelligens. Fiender løper rett inn i kuler, ignorerer granater og mangler enhver taktisk forståelse. Lagkameratene dine er ikke bedre – de redder deg ikke med mindre du eksplisitt trykker på en knapp. Du kan ligge og blø foran dem mens de stirrer tomt inn i horisonten.
Når alt håp er ute
Til slutt står det klart: kampanjen er ikke bygget for å engasjere, men for å fylle en boks på sjekklisten. Den føles som et påtvunget tillegg laget av flerspillerteamet i lunsjpausen – uten retning, uten sjel, uten gnist.
Battlefield 6 sin historiedel er tre til fire timer med ufrivillig komedie, trege mellomsekvenser og idiotiske beslutninger. Den minner deg på hvor bra Battlefield: Bad Company og Battlefield 1 faktisk var – og hvor langt serien har falt.
Dommen
Hvis du vurderer å teste kampanjen, gjør deg selv en tjeneste: ikke installer den. Du får bedre underholdning av å se maling tørke eller høre på stillheten i en tom lobby. Det eneste virkelig gode med denne modusen er at du kan slette den for å frigjøre plass til noe som faktisk er verdt å spille.
