Etter det kaotiske og polariserende Borderlands 3 var forventningene til oppfølgeren skyhøye. Mange elsket skytingen og samlingen av galskap, men like mange hatet historien – fylt til randen av dårlige vitser, utdaterte memer og skrikende karakterer. Selv utviklerne i Gearbox innrømmet at de gikk for langt den gangen.
Med Borderlands 4 har de tatt en ny retning. Resultatet? Et modnere, mer filmatisk og overraskende rolig kapittel i serien – men også et spill som ikke alltid husker hvor det kommer fra.
En ny verden, et nytt toneleie
Denne gangen forlater vi Pandora og setter kursen mot Kairos, en mystisk planet som i årtusener har vært skjult for universet. I hjertet av Kairos ligger et enormt Hvelv som angivelig rommer hemmeligheten bak udødeligheten til planetens tyrann, kjent som Tidens Vokter.
Selvfølgelig varer ikke freden lenge – du blir raskt tatt til fange, deretter reddet av en Hvelvjeger, og like etter utnyttet av Claptrap, som utnevner deg til sin egen viseadmiral. Ja, den Claptrap lever fortsatt – men i langt mer kontrollerte doser.
Den mest merkbare endringen er tonen. Der Borderlands 3 overdrev alt, fra volumet til humoren, er Borderlands 4 nesten det motsatte: dialogen er rolig, fokuset er skarpere, og forfatterne virker redde for å falle tilbake i gamle feller.
For noen føles det for alvorlig – som om serien har fått voksenangst – men for mange er det en sårt tiltrengt forfriskning. Det føles som en myk reboot, med ambisjonen om å fortelle en ordentlig historie, ikke bare en lang meme.
Historien – strukturert, men litt tam
Inspirert av nyere Far Cry-spill er Borderlands 4 mer åpent strukturert: etter introduksjonen blir du sendt ut i tre store regioner for å ta ut underordnede fiender før du kan møte Tidens Vokter selv.
Problemet er at midtdelen mister litt fokus – fiendene og allierte føles ofte flate, uten den karismatiske galskapen som preget tidligere spill. Selv Amara, sirenen fra Borderlands 3, dukker opp igjen, men spiller bare en birolle.
Til gjengjeld tar historien seg kraftig opp mot slutten. De siste kapitlene er stramt regissert, fylt med gode kamper og overraskende emosjonelle øyeblikk. Og viktigst: du blir aldri irritert. Det finnes ingen pinlige onelinere, ingen skurker du vil skru ned lyden for – bare solid, variert skyteaction med stadig mer kreative bosskamper.
Åpen verden, ekte progresjon
Den åpne verdenen på Kairos er enorm, og Borderlands 4 tvinger deg faktisk til å utforske den.
Det holder ikke å følge hovedhistorien – du må jakte på kontrakter, erobre baser, og oppgradere lagerkapasiteten din for å holde tritt med fiendene. Teleporteringspunkter og ammunisjonskapasitet må låses opp manuelt, og hvis du ignorerer sideinnholdet, vil du raskt bli for svak for neste oppdrag.
Men nettopp her skinner spillet: sideoppdragene er fantastiske. Gearbox har skrudd opp kvaliteten dramatisk – mange oppdrag føles som egne små historier, fulle av karismatiske figurer og genuin humor.
Her finner du den klassiske Borderlands-sprøheten igjen – forskere som mister grepet om virkeligheten, bønder som tror de er messias, og selvfølgelig Claptrap, som får noen av sine beste øyeblikk i serien.
Disse oppdragene er ikke bare fyllstoff – de er essensielle for opplevelsen, og gir spillet sjel og rytme.
Kamp og bevegelse – raskere, friere, morsommere
Gameplayet er fremdeles kongen. Borderlands 4 leverer kanskje seriens mest dynamiske skytekamper hittil.
Bevegelsessystemet er utvidet med dobbelthopp, glidning og gripekrok, som både brukes i kamp og utforskning. Gripekroken kan til og med gripe fat og eksplosive beholdere – perfekt for improvisert kaos midt i kampens hete.
Granater og tunge våpen fungerer nå med nedkjøling i stedet for ammunisjon, noe som oppmuntrer til mer aggressiv lek. Du spammer ikke lenger granater fordi du må – du gjør det fordi det føles utrolig tilfredsstillende.
Det er en liten, men genial endring som gir kampene mer rytme og variasjon.
Jeg spilte som Harlow, en heltinne med evner basert på energi-tethering: hun kan binde fiender sammen slik at de deler skade, fryse dem i luften, eller smelle dem i bakken med brutal presisjon.
Alle heltene har distinkte ferdighetstrær, og etter kampanjen kan du låse opp de andre nivå 30-karakterene for videre eksperimentering i sluttspillet.
Et fantastisk spill – med frustrerende grensesnitt
Det største minuset er grensesnittet. Det virker nesten med vilje klønete: menyer er trege, sorteringen nullstilles, og sammenligning av våpen tar for lang tid. Det er små irritasjonsmomenter som aldri burde vært der i et spill med så mye loot.
Også navigasjonen kan være buggy – dronen som skal vise deg veien, henger ofte igjen lenge etter at du har nådd målet ditt.
Men disse problemene ødelegger ikke helheten. Skytingen, progresjonen og utforskningen er så engasjerende at du tilgir mye underveis.
Konklusjon
Borderlands 4 føles som en selvsikker ny start. Gearbox har lært av feilene sine, skrudd ned kaoset, og bygget et spill som faktisk forteller en historie verdt å følge. Det er ikke perfekt – Borderlands 2 forblir kanskje det mest balanserte spillet i serien – men dette er likevel et stort steg i riktig retning.
Et modnere, penere og bedre justert Borderlands – uten at det mister sjelen helt. Vi gleder oss allerede til utvidelsen.
