Dying Light: The Beast Anmeldelse: Et mørkt comeback uten gnisten fra originalen

Techland har igjen sluppet løs zombiene – denne gangen i Dying Light: The Beast, lansert 18. september 2025 på PC, PlayStation 5 og Xbox Series X/S. Spillet bringer tilbake den originale helten Kyle Crane og sender ham til den dystre, fiktive europeiske byen Castor Woods. Her skal han ikke bare overleve blant zombier, men også konfrontere sin egen menneskelighet – og bokstavelig talt møte sitt eget speilbilde.

Jeg tilbrakte mange timer i denne råtne byen for å se om Techland fortsatt har gnisten som gjorde det første Dying Light til et kultfenomen. Resultatet? Et kompetent, men uinspirert comeback.

Historien: hevn, skygger og menneskelig grusomhet

Etter hendelsene i originalen faller Kyle Crane i hendene på en forskrudd vitenskapsmann kjent som Baronen. Gjennom groteske eksperimenter forsøker han å forvandle Kyle til et lydig supervåpen – men forsøket går galt, og Baronen skaper i stedet en klon av helten. Begge slipper ut og ender i Castor Woods, en by som har falt fullstendig i hendene på de vandøde.

Derfra blir spillet en klassisk Dying Light-opplevelse: Kyle hjelper overlevende, løser små og store konflikter, og jakter på hevn. Selve historien er grei, men ikke minneverdig. Det som derimot imponerer, er hvordan Techland klarer å gi liv til de små historiene – sideoppdragene, dagbøkene og karakterene som sakte avslører byens tragiske fortid.

De moralske valgene fungerer også godt: selv enkle oppdrag får en vekt som gjør at du stopper opp og tenker. Dessverre drukner alt dette i et forutsigbart hovedplott som aldri helt løfter seg. Etter noen timer blir det tydelig at The Beast ikke har de samme narrative ambisjonene som forgjengerne.

Spillopplevelse: parkour og blodbad

Kjernen i Dying Light har alltid vært kombinasjonen av akrobatisk frihet og brutal nærkamp. Det gjelder fortsatt her. Parkour-mekanikkene er like dynamiske og responsive som alltid – Crane kan klatre på nesten alt, kaste seg fra hustak, løpe langs vegger og bruke miljøet for å flykte fra eller overrumple fiender.

Likevel føles det etter noen timer som å løpe i ring – bokstavelig talt. Oppdragene sender deg stadig frem og tilbake, og rytmen mister energi. Parkouren er fortsatt kul, men den har mistet litt av magien.

Kampsystemet derimot leverer solide doser adrenalin. Våpenene føles tunge og brutale, og du kan tilpasse dem med elektriske, brennende eller giftige modifikasjoner. Den nye «Beast»-måleren lar deg forvandle Crane til et nærmest uovervinnelig monster i korte perioder, og det føles uhyre tilfredsstillende å rive zombier i filler med bare hendene.

Progresjonssystemet fokuserer på fire områder – styrke, smidighet, overlevelse og de nye «dyreferdighetene» – som gir tilgang til alt fra flammekastere til spektakulære parkour-angrep. Det er variert nok til å holde deg engasjert, men systemet føles for velkjent til å overraske.

Samarbeid og verden

Full co-op er tilgjengelig etter prologen, og det er her spillet virkelig kommer til sin rett. Å løpe gjennom Castor Woods med venner, ta ut fiendebaser og jakte på nattlige mutanter er genuint morsomt – og minner om hvorfor Dying Light 2 fortsatt lever i mange spilleres minne.

Selve byen er godt konstruert: mørk, klaustrofobisk og full av detaljer som skaper en følelse av forfall og desperasjon. Selv om grafikken ikke er banebrytende, er atmosfæren sterk – spesielt om natten. Teksturer og lyssetting er pene, men på ingen måte på nivå med dagens toppspill.

Optimaliseringen fortjener derimot skryt. På en RTX 3060 kjørte spillet smertefritt, mens en eldre GTX 1080 bare fikk små fall i bildefrekvensen. Få feil, raske lastetider og stabil bildeflyt – akkurat slik en teknisk god tittel skal være.

Jeg støtte bare på én bug – dagslys midt på natten – men den var mest komisk.

Dom: Et godt, men trygt mellomspill

Dying Light: The Beast føles som et spill som aldri helt tør å slippe løs sitt eget potensial. Techland forsøker å kombinere det beste fra de to foregående titlene, men ender opp med noe som er solid – ikke spektakulært.

For hardcore-fans av serien er dette et verdig tillegg, fullt av referanser, velkjent gameplay og en verden som fortsatt er morsom å utforske. Men for nye spillere eller de som forventer noe friskt og innovativt, vil opplevelsen trolig føles som en déjà vu.

Fordeler:

• Stemningsfull verden med mange detaljer

• Dynamisk parkour og brutal nærkamp

• Gode sidehistorier og moralske valg

• Full samarbeidsmodus

• Teknisk stabilt

Ulemper:

• Forutsigbar hovedhistorie

• Lite nytenkning

• Repetitive oppdrag

• Parkour mister sjarmen etter hvert

Konklusjon

Dying Light: The Beast er et kompetent, men forsiktig kapittel i Techlands zombieunivers. Det prøver ikke å gjenoppfinne sjangeren, og lykkes heller ikke helt med å gjenskape magien fra de tidligere spillene. Likevel er det et solid, mørkt og blodig eventyr – og for fansen er det nok til å vende tilbake til natten én gang til.