Noen spill prøver å skremme deg. Andre prøver å forvirre deg. Eclipsium gjør begge deler – og det i et tempo som får en enbeint skilpadde til å virke som en sprinter.
Dette er en såkalt «gangsimulator», men det er kanskje en litt for snill beskrivelse. Hvert steg i Eclipsium føles tungt, nesten meditativt – og i dette forvrengte, syke universet betyr hvert eneste skritt noe. Her er ingen skytevåpen, ingen eksplosjoner – bare du, kroppen din, og et hode som sakte går i oppløsning.
Når spillet starter – eller ikke gjør det
Allerede ved oppstart kan du møte spillets første utfordring: å få det til å faktisk starte. Mange spillere, undertegnede inkludert, møtte en svart skjerm som tilsynelatende nektet å forsvinne. Trykker du på en tast, krasjer spillet. Lar du være, må du vente. Lenge.
Noen mener løsningen er å installere på SSD. Det hjalp meg – men bare fordi jeg tilfeldigvis ventet fem minutter neste gang. Eclipsium laster, bare i sitt eget tempo. Og dette er et tempo du bør venne deg til, for det definerer alt som følger.
En kropp som forfaller – og et sinn i oppløsning
Historien begynner på et sykehus. Hovedpersonen ligger på operasjonsbordet, men det er ikke bedøvelsen som skaper marerittet – det er minnene. Forvrengte glimt av et liv preget av vold, skam og galskap kastes foran deg som fragmenterte bilder.
Helten, som nekter å løpe uansett hva som skjer, må bokstavelig talt ofre seg for å komme videre. Tungen, hjertet, øyet – alt kan rives ut for å låse opp nye evner.
Resultatet? En hånd som kan forvandle seg.
-
Bladhånd: Kutt deg gjennom hindringer.
-
Flammehånd: Lys opp mørket og skrem bort groteske ormer.
-
Stigmata: Avslør skjulte objekter – men spillet glemmer nesten selv at denne evnen eksisterer.
Dette er kroppshorror gjort med et nesten poetisk preg. Og det er sjelden et godt tegn.
Et spill uten fiender – men fullt av frykt
Til tross for merkelappen psykologisk skrekk, finnes det knapt monstre her. Døden kommer fra fall, feiltrinn eller de massive ormene som av og til dukker opp. Ellers er det du selv og hodet ditt som er fienden.
Du løser enkle gåter – finner nøkler, flytter malerier, åpner porter til nye verdener – og alt foregår innenfor små, klaustrofobiske områder. Det meste handler om å observere, oppleve og gradvis miste grepet om virkeligheten.
En grotesk skjønnhet
Visuelt er Eclipsium et kjærlighetsbrev til PlayStation 1-æraen. Store piksler, lav oppløsning og et bevisst ubehagelig filter som får alt til å se ut som et gammelt VHS-opptak fra et sykt sinn.
Du besøker surrealistiske steder fra hovedpersonens fortid:
– fisketurer,
– slakterier,
– ubåter,
– og merkelig nok, en tilsynelatende endeløs korridor fylt med svinekadaver.
Alt akkompagneres av dissonant musikk, forvrengte stemmer og lyder som får huden til å krype.
Og midt i alt: den store kvinnen. En enorm, overvåkende skikkelse som følger deg – bokstavelig talt – med blikket.
Et sykt, men fascinerende eksperiment
Eclipsium prøver å være et psykologisk skrekkspill, men ender som noe mer særegent – en opplevelse som er mer forstyrrende enn skummel. Den største horrorelementet er ikke blodet, men stillheten, monotonien, og vissheten om at du må gå helt tilbake etter hver gåte. I sneglefart.
Likevel: det blir aldri kjedelig. Den visuelle galskapen og den konseptuelle moten spillet utfordrer deg på, holder deg nysgjerrig til siste scene. Og med en spilletid på rundt to timer, føles det som en perfekt lengde for et slikt mentalt eksperiment.
Konklusjon
Eclipsium er et eksperiment i både tempo, estetikk og psykologisk uro. Det er ikke for alle – men for dem som liker spill som Silent Hill, Pathologic eller Signalis, vil dette være en urovekkende, hypnotisk reise inn i det menneskelige mørket.
Og når du endelig når slutten, sitter du igjen med ett spørsmål:
Gikk du egentlig gjennom spillet – eller gikk spillet gjennom deg?
Kort oppsummert:
Et surrealistisk, pikselert mareritt med en unik visuell stil, men med gameplay som tester tålmodigheten din mer enn refleksene.
Alternativt spilltips: Prøv Psychopomp GOLD etterpå – samme schizofrene stemning, men med mer action og karisma.
