Ghost of Yotei er den åndelige arvtakeren til Ghost of Tsushima – et spill som satte standarden for hvordan et åpent japansk eventyr skal se ut. Denne gangen flytter Sucker Punch handlingen tre århundrer frem i tid og nordover til Hokkaido, men resultatet føles mer som et déjà vu enn et steg videre. Det er vakkert, polert og brutalt – men også trygt, formelpreget og urovekkende kjent.
Et hevnepos i Nordens tåke
Historien starter på øya Ezo (dagens Hokkaido), en vill og lovløs grense under 1600-tallets Japan. Her møter vi Atsu – en smedens datter som som barn ble vitne til at familien ble massakrert av den hensynsløse krigsherren Lord Saito og hans følge, «De seks utstøtte».
Seksten år senere vender hun tilbake, bevæpnet, herdet og besatt av hevn. Målet er enkelt: finne og drepe hver og en av de som drepte familien hennes – med blod og ild som sitt eneste språk.
Prologen setter tonen umiddelbart. I en scene som kunne vært hentet fra en Kurosawa-film, forvandler Atsu en taverna til et inferno og møter sin første fiende i måneskinnet. Kampen veksler sømløst mellom nåtid og fortid, og blir et rituelt soningsøyeblikk snarere enn bare vold. Dette er Ghost of Yotei på sitt beste – poetisk, voldsomt og visuelt hypnotiserende.
En åpen verden som føles altfor kjent
Etter den lineære åpningen åpner spillet seg – bokstavelig talt – i all sin prakt. Ezos landskap er blendende: snødekte fjell, ravfargede enger og glødende lønnetrær smelter sammen til et postkort av zen og brutalitet. Fugler flyr, blader virvler, og vinden leder deg – akkurat som i Tsushima.
Problemet er at denne verdenen, så vakker den enn er, føles som en repetisjon. Du besøker varme kilder for helse, skjærer bambus for fokus, finner revealter for amuletter og helligdommer for ferdighetspoeng. Alt er pent, men også mekanisk.
De nye aktivitetene – sumi-e-maling, shamisen-minispill og et myntbasert hasardspill – gir små variasjoner, men lite dybde. Sucker Punch har forsøkt å fornye utforskingen med et «sporingssystem», der du avlytter samtaler eller finner ledetråder til skjulte steder. I praksis betyr det bare flere ikoner på kartet.
Ghost of Yotei vil være fritt og dynamisk, men føles ofte som en turistguide med for mange stopp. Det er vakkert, men trygt – som et spill som frykter å la spilleren virkelig rote det til.
En hevnhistorie uten overraskelser
Hevn som drivkraft kan være mektig, men her blir den forutsigbar. Atsu er en sterk figur, men hun mangler lag. Hennes reise fra hevngjerrig kriger til mildere beskytter er pent fortalt, men aldri utfordrende. Hun får ingen virkelige valg, ingen etiske dilemmaer – bare et lineært løp mot listen av fiender.
Der Ghost of Tsushima tvang oss til å ta vanskelige beslutninger og kjenne konsekvensene på kroppen, lar Yotei oss bare se på. Du blir en observatør i din egen historie, ikke en deltaker.
Det finnes glimt av storhet – enkelte delhistorier, som Kitsune-ruten og Saitos fortid, byr på genuine emosjonelle høydepunkt. Men disse øyeblikkene drukner i klisjeer, og dialogene føles tidvis som maskinskrevet Hollywood-prosa.
Et fantastisk, men forutsigbart kampsystem
Kampen er derimot spillets store triumf. Systemet er raffinert, voldsomt og fullstendig tilfredsstillende.
I stedet for kampstillinger bruker du nå forskjellige våpen: katana, odachi, yari, kusarigama og doble blader. Hvert våpen har styrker og svakheter, og fiendene bytter mellom dem midt i kampen – litt som et «stein, saks, papir»-system med samuraisverd.
Når det fungerer, føles kampene som dans – presise, brutale og uforutsigbare. Når det ikke gjør det, kan vanskelighetskurven føles ubalansert, spesielt på høyeste nivå, der reaksjonsvinduene er nådeløst små.
Samtidig har Sucker Punch lagt til herlige detaljer: muligheten til å slå våpen ut av fiendens hender, bruke flintlås til pareringer, eller kaste gjenstander for å trigge din trofaste ulv. Dette gir kampene liv og flyt – og det er i disse øyeblikkene Ghost of Yotei viser sitt fulle potensial.
Teknisk perfeksjon – og emosjonell trygghet
På PlayStation 5 ser spillet fantastisk ut. Tre moduser lar deg velge mellom 4K-kvalitet, 60 FPS-ytelse eller ray tracing. Selv i ytelsesmodus er detaljnivået imponerende – fra glitrende snø til refleksjoner i øynene til Atsu.
Likevel er det tydelig at dette ikke er et hundremillionersprosjekt. Ansiktsanimasjonene varierer fra stive til nydelige, og noen mellomsekvenser føles mer «PS4+» enn ekte neste generasjon.
Musikken derimot er mesterlig: en blanding av japanske instrumenter og western-stil, som gir hele opplevelsen en meditativ rytme. Legg til haptisk feedback, adaptiv triggerbruk og små, sjarmerende detaljer – som å blåse inn i mikrofonen for å fyre opp et bål – og du får en sanseopplevelse som få andre spill matcher.
Konklusjon
Ghost of Yotei er et vakkert, teknisk overlegent og grundig håndverk fra Sucker Punch. Det leverer spektakulær kamp, visuell poesi og en lydverden som får deg til å smile.
Men det er også et symptom på en større trend: Sonys eksklusive spill tør ikke lenger utfordre seg selv. Yotei gjør alt riktig – men ingenting nytt. Det føles som et spill laget for å imponere øyet, ikke røre sjelen.
Hvis du elsket Ghost of Tsushima og lengter etter flere meditative timer i en åpen japansk verden, vil Ghost of Yotei gi deg nettopp det. Men forventer du innovasjon eller emosjonell dybde, får du bare et vakkert ekko av noe du allerede har spilt.
