Plastverdenen vant.
Her er alle voksne blitt monstre – slukt av TV, forbrukerkultur og egen grådighet. Barna, som burde vært uskyldige, er fanget i samme spiral. Fjernsyn, frykt og tvang former dem til tomme dukker, eller enda verre – små monstre selv. Og likevel finnes det håp, for noen klarer å bryte ut og finne veien tilbake … men alltid med en pris.
Dette er universet Little Nightmares alltid har lekt i – et grotesk speilbilde av vår virkelighet, der barndommens redsel og voksent absurditet går hånd i hånd. Og med Little Nightmares III prøver serien å vise oss enda en forvrengt del av drømmen – denne gangen med nye helter, nye utviklere og en helt ny måte å spille på.
En ny stemme i mørket
Den tredje delen i serien er ikke laget av Tarsier Studios, som sto bak de to første, men av Supermassive Games – studioet bak Until Dawn og The Dark Pictures Anthology. Mange fans var skeptiske da det ble kjent. Kunne noen andre egentlig forstå den unike blandingen av stillhet, klaustrofobi og barnslig mareritt som definerte de første spillene?
Overraskende nok – ja, til en viss grad.
Supermassive lykkes i å fange mye av atmosfæren, men legger også til sitt eget preg. Little Nightmares III føles større og mer filmatisk, men også litt tryggere. Det er færre sjokk, men fortsatt rikelig med uro.
Nye helter, gamle mareritt
Denne gangen følger vi Low og Alone – to barn fanget i en verden av vridde skikkelser og levende symbolikk. Sammen må de flykte, samarbeide og løse gåter mens alt rundt dem prøver å spise dem, knuse dem eller bare bryte dem mentalt.
Den største nyheten er nettopp samarbeidet. For første gang i serien kan man spille sammen i ekte co-op, der Low og Alone utfyller hverandre. Den ene skyter piler for å aktivere mekanismer eller forsvare seg, mens den andre bruker rå kraft til å åpne veier og ødelegge hindringer.
I teorien fungerer dette glimrende – det gir dynamikk og variasjon – men i praksis snubler det litt. AI-partneren kan henge igjen, gå seg bort, eller rett og slett nekte å hjelpe. Det skaper frustrasjon, særlig i de mer intense scenene.
Monstre, symboler og en gigantisk baby
Om du trodde monstrene ikke kunne bli verre, tro om igjen. Little Nightmares III byr på groteske nye vesener – fra en baby på størrelse med et høyhus til en buktaler med sin kannibalistiske dukke. De er både latterlige og fryktinngytende, akkurat som tidligere.
Noen spillere mener designet begynner å føles gjenbrukt – og ja, noen skapninger minner mistenkelig om læreren og kokkene fra de tidligere spillene. Men samtidig er det en del av poenget: dette universet er ett og samme mareritt. Alt henger sammen, og alt føles like forvrengt.
Og spillet har virkelig noen scener som setter seg i kroppen:
En forlatt fornøyelsespark badet i regn og neonlys. En desperat flukt i luftskip fra en hysterisk buktaler. En dukke som hamrer cymbaler mens den bokstavelig talt vil spise deg levende. Dette er Little Nightmares på sitt mest ikoniske.
Det samme marerittet, om igjen og om igjen
Men det er ikke alt som fungerer like godt.
Serien har alltid hatt en enkel formel – løp, gjem deg, dra i esker, løs små gåter, flykt igjen. I de første spillene var rytmen perfekt balansert, men her blir det litt for mye repetisjon. Etter noen timer føles enkelte sekvenser som déjà vu – du har gjort alt dette før, bare i en annen kulisse.
Kontrollene er fortsatt kranglete. Kameraet lever sitt eget liv, og mørket skjuler ofte mer enn det burde. Når man blir jaget og prøver å time et hopp, føles det frustrerende å dø fordi figuren kiler seg fast i et hjørne.
Dette er kjent for veteranene, men i Little Nightmares III merkes det enda tydeligere – kanskje fordi samarbeidet gjør alt litt mer komplisert.
Et verdig mareritt – men ikke et perfekt
Til tross for feilene er Little Nightmares III et spill som fortjener å bli spilt – særlig for de som allerede elsker universet. Historien er enklere enn før, men den holder fast i den følelsen av ubehag og melankoli som gjør serien unik. Den bygger videre på mytologien og knytter tråder til både podkastene og de tidligere spillene.
Grafikken og lyddesignet er fortsatt i verdensklasse. Alt er fuktig, skittent og levende – som om hele universet er bygget av plast og mareritt.
Konklusjon
Little Nightmares III er ikke like mystisk og urovekkende som forgjengerne, men det er fortsatt et solid stykke håndverk. Supermassive Games har klart å bevare sjelen i serien, selv om de ikke helt fanger magien.
Det er litt som å drømme en drøm du allerede har hatt – den er fortsatt skummel, men du vet allerede hvordan det føles.
