Jeg elsker å lese. Jeg elsker å spille. Men det jeg virkelig lever for, er den sjeldne hybriden av begge deler – spill som bygger hele identiteten sin rundt tekst, dialoger, valg og total narrativ fordypning. Gi meg trekantsdrama mellom ferdigheter, eksistensielle monologer og en hovedperson i full oppløsning, og jeg er solgt. Derfor er Disco Elysium et av mine helligste mesterverk, et spill som bor i hjertet mitt og betaler null husleie.
Så da Rue Valley dukket opp 11. november – komplett med visuell vibe, litterær nerve og til og med en tidsløkke (!) – burde det ha vært en perfekt match. Jeg burde ha jublet. Jeg burde ha forsvunnet inn i skjermen i dagevis.
Men gjorde jeg det? Vel… svaret er komplisert.
Dette er et spill med potensial, sjarm og særegen stil – men også noen helt ville irritasjonsmomenter. Ikke fordi forventningene mine var skyhøye (jeg klarte faktisk å unngå all markedsføring før lansering), men fordi spillet selv sier «se på meg, jeg er nesten som Disco Elysium!» – uten å faktisk være det.
La oss si det rett ut: Rue Valley er ikke Disco Elysium
På overflaten er det likheter:
– Tilbakeblikk
– Stiliserte dialoger
– Litterære antydninger
– Et univers som virker mettet av symbolikk
Men ett gigantisk, fundamentalt element mangler:
friheten. Den ekte, narrative friheten.
Der Disco Elysium lar deg sabotere livet ditt, etterforske søpla, fornærme himmel og jord og velge mellom selvdestruksjon og genialitet i hver eneste scene, gjør Rue Valley det motsatte:
Det låser døra, peker på den og sier:
«Finn nøkkelen. Jeg venter.»
Det er det klassiske eventyrspillsyndromet: Du vet nøyaktig hva du må gjøre. Du vet nøyaktig hva som er bak døra.
Men spillet nekter deg å gå videre før du har trykket på den ene riktig dialoglinjen, i det ene huset, i den ene scenen du allerede har besøkt ti ganger.
Og ja … du ender opp med å løpe i sirkel som en NPC uten pathfinding.
Tidsløkken – fantastisk idé, frustrerende utførelse
Her kommer vi til det som virkelig overrasket meg.
Når et spill bygger på tidsløkker, forventer du lekenhet. Eksperimenter. Muligheten til å ødelegge alt, prøve nye ting, bryte rutiner, teste grenser.
Men hovedpersonen i Rue Valley?
Han gjør… ingenting.
Han kan gjøre ingenting.
Han vil gjøre ingenting.
Alle de ville mulighetene du drømmer om i en tidsløkke –
drikke deg sanseløs, sabotere noe, bli en ny person, være kaotisk – alt det som gjorde Disco Elysium til et mesterverk av kreativ galskap – finnes ikke her.
Du kan:
– hacke litt
– knyte skolissene dine
…og det var det. Det føles som om du er fanget i en barnehageversjon av et psykologisk narrativ.
Men! – når Rue Valley faktisk fungerer, fungerer det skikkelig bra
Nå som jeg har fått ut irritasjonen:
Dette er et bra spill – når du ser det for hva det faktisk er.
Du må bare endre mindset.
Rue Valley er ikke et åpent rollespill. Det er et klassisk adventure.
Og der briljerer det:
✔ Logiske puslespill
✔ God flyt i oppgavene
✔ En historie som faktisk henger sammen
✔ Fargerike karakterer
✔ Dialoger som spraker av liv
✔ En handling som flettes sammen på imponerende vis
Det er ikke et spill om frihet.
Det er et spill om struktur – og innenfor den strukturen er det både engasjerende, vakkert skrevet og stemningsfullt.
Musikken er god. Atmosfæren sitter. Grafikken er behagelig. Storyen har tyngde og gode overraskelser.
Konklusjon: Spill det – men spill det som det det faktisk er
Hvis du går inn med Disco Elysium-forventninger, kommer du til å bli skuffet.
Hvis du går inn som fan av klassiske pek-og-klikk-eventyr, kommer du derimot til å kose deg skikkelig.
Dette er et spill for deg som elsker:
– skjulte objekter
– strukturerte gåter
– sterke karakterer
– en kompleks historie
– estetikk og stemning
– litt humor og litt mørke
Rue Valley er bra. Bare ikke det spillet det gir inntrykk av å være.
Endelig dom:
Spill det – men spill det som et adventure game, ikke som Disco Elysium 2.
Da vil du finne et lite tidsløkke-univers som faktisk er verdt å utforske.
