Det tok over tjue år – men endelig er vi her. Vampire: The Masquerade – Bloodlines 2 er ute, og spillere kan igjen vandre i skyggene av et mørkt Seattle der blod, politikk og forræderi flyter like tett.
Jeg har spilt fullversjonen, og det er tid for å se om denne etterlengtede oppfølgeren faktisk lever opp til legenden.
Et spill om makt, minner og mørke hemmeligheter
Hovedpersonen denne gangen er Phair, kjent som Nomaden – en urgammel vampyr som våkner etter lang dvale i en by der ingenting lenger er som før. Sammen med den yngre vampyren Fabian, hvis bevissthet på mystisk vis har smeltet sammen med hans egen, må han avdekke et komplott som truer hele Camarilla – den skjøre maktbalansen som holder vampyrsamfunnet skjult fra menneskene.
Historien drives av etterforskning, dialoger og et dryss av moralske valg. Flere avslutninger venter, avhengig av hvem som til slutt tar kontroll over Seattle. Og selv om valgene under samtaler ofte handler mer om tone enn reelle konsekvenser, gir de likevel en viss følelse av rolle- og identitetsbygging.
En verden av blod, lojalitet og små ærender
Som tidligere nevnt er Bloodlines 2 mer en mørk detektivthriller enn et actionspill. Det handler om å nøste i intriger, snakke med mystiske figurer og sakte avsløre sannheten bak maktspillet.
Likevel føles det noen ganger mer trivielt enn episk. Sideoppdragene er ofte enkle ærend – hente gjenstander, levere pakker, eliminere mål – og det føles litt pussig at en eldgammel vampyr som Phair må bruke tiden sin på slikt småplukk.
Men hovedhistorien er solid nok til å bære opplevelsen. Den drar deg sakte dypere ned i Seattle-natten, og for de som elsker universet bak World of Darkness, er det nok lore her til å holde interessen levende – i hvert fall en stund.
Kamp og klaner
Kampene i Bloodlines 2 er raske, brutale og blodige – men også repeterende. Du slåss hovedsakelig mot anarkister og mindre fiender med slagvåpen eller pistoler, og Phair gjør kort prosess med de fleste av dem. Noen ganger får du sjansen til å snike deg innpå ofrene, men snikingen er grunnleggende og lite utfordrende.
Til gjengjeld er nærkampanimasjonene imponerende: hoder ryker, hjerter rives ut, og kampene føles fysisk tunge.
Etter hvert låser du opp evner via klansystemet, der du kan absorbere vanlige mennesker for å samle poeng og låse opp ferdigheter fra andre klaner. Systemet gir fleksibilitet, men også et snev av overflødighet – for det meste handler det om å aktivere alt du har og håpe fienden går i bakken før du gjør det.
En verden som føles mindre enn forventet
Seattle i Bloodlines 2 er stemningsfull, men ikke spektakulær.
Det er mørkt, regnfullt og neonbelyst – akkurat som man forventer – men områdene er små og ofte gjentakende. Du kan utforske hustak og bakgater, men det er lite å oppdage utover noen samlegjenstander og kodexoppføringer. For troféjegere er det sikkert nok, men for de fleste føles byen mer som kulisse enn levende verden.
Grafisk sett er spillet pent i enkelte øyeblikk, men teknisk ujevnt. Selv med en RTX 3060 i QHD-oppløsning (2560×1440) opplevde jeg fall til 25–30 bilder per sekund før jeg oppdaterte driverne. Med DLSS aktivert kjører spillet på rundt 60 FPS, men det er fortsatt merkbar hakking i enkelte sekvenser. Ikke krise, men heller ikke optimalt.
Hva står igjen når blodet har tørket?
Etter flere timer i mørket sitter jeg igjen med blandede følelser.
Bloodlines 2 er ikke et dårlig spill – langt ifra. Historien fungerer, stemningen er riktig, og kampsystemet leverer korte, voldsomme høydepunkter. Men det mangler sjelen og kompleksiteten som gjorde originalen til et kultikon.
Der den første Bloodlines var et dypdykk i klanpolitikk, forbudt kjærlighet og maktspill, føles oppfølgeren mer som et sideprosjekt. Et kort, intimt eventyr som bruker universet som bakgrunn, men ikke makter å fylle det med liv.
Konklusjon
Vampire: The Masquerade – Bloodlines 2 er en verdig, men ujevn retur til en klassisk verden.
Det er mørkt, mystisk og tidvis fengslende – men aldri fullt ut fortryllende. Som frittstående actionthriller fungerer det helt greit, men som oppfølger til en legende skuffer det litt.
Likevel er det verdt et besøk for fans som lengter etter en ny smak av nattens blod.
